Hos Stasism liker vi å invitere folk til å dele historiene sine. Vi mener det er viktig å bli bedre kjent med hva som driver mennesker til å jage drømmene sine, og hva som gjør at de klarer å skape seg et godt og rikt liv. Og ikke minst ønsker vi å inspirere andre og oppmuntre dem på veien.

Denne gangen tok vi en prat med Adriana Mallozzi, gründer og medgrunnlegger av 15% Club på Clubhouse, et fellesskap for personer med funksjonsnedsettelse. Blant mange andre prosjekter har hun også grunnlagt Quirk Labs (Leveraging Abilities to Access Better Solutions), som jobber for å øke mangfoldet og inkluderingen av personer med funksjonsnedsettelse i kontorfellesskap.

Adriana Mallozzi, forkjemper for personer med funksjonsnedsettelse og medgrunnlegger av 15% Club på Clubhouse 

Jeg hørte Adriana første gang og møtte henne virtuelt på Clubhouse, den nye lydbaserte chat-appen der man kan stikke innom samtaler, et fantastisk sted for å dele og lære. Allerede i de første samtalene hennes i 15% Club kjente jeg den store lidenskapen i stemmen hennes – i det hun snakket om, i arbeidet hennes, i drivet og besluttsomheten. Hun inspirerte meg enormt, og jeg er veldig glad for at jeg fikk sette meg ned med henne og snakke mer.

Adriana Mallozzi fikk diagnosen spastisk cerebral parese tidlig i barndommen. Til tross for utfordringene tilstanden fører med seg, har hun klart å oppfylle drømmene sine, lære mer og vokse til å bli den kvinnen hun så for seg – og samtidig inspirere andre.

Hun grunnla Puffin Innovations etter MIT Assistive Tech Hackathon, hun er grunnlegger av den ideelle organisasjonen Quirk Labs, gjesteforeleser ved Northeastern University og ved fysioterapiutdanningen på Boston University, og hun deltar som foredragsholder i en rekke paneler. Hun er mangesidig talentfull og vil alltid gjøre mer, og hun overrasket meg med sin enorme evne til å sjonglere mange oppgaver som kvinnelig gründer. Jeg ble imponert over hvordan hun fordeler tiden mellom alle prosjektene sine, og hvordan hun likevel finner tid til å hjelpe andre.

Du kan se videointervjuet vårt med Adriana her:

Slik startet 15% Club på Clubhouse

Adriana leder ukentlige samtaler i 15% Club på Clubhouse, og hun bruker mye av tiden sin på å hjelpe andre i appen med å bygge og utvikle sine egne fellesskap om funksjonsnedsettelse. 

15% Club er den største minoritetsgruppen som hvem som helst kan bli en del av, og den representerer 15 % av befolkningen. Rommet er ment for personer med funksjonsnedsettelse og for meningsfulle samtaler. Vi inviterer deg til å bli med i fellesskapet deres her hvis du bruker iOS (Android-versjonen av appen er nå tilgjengelig, men foreløpig bare i USA). 

Adriana ønsket å skape endring og sørge for at stemmen til personer med funksjonsnedsettelse blir hørt internasjonalt. Derfor er alle samtalerommene hun leder og modererer i appen, fylt med meningsfulle samtaler, sterke ord og livsforandrende historier.

Høydepunkter fra intervjuet 

Å sjonglere mange oppgaver som kvinnelig gründer

I: Jeg er ærlig talt overveldet over alt du gjør, og i tillegg har du en jobb … Du har vunnet MIT Assistive Tech Hackathon, du er medgrunnlegger av en ideell organisasjon som heter Quirk LAABS, du er gjesteforeleser og mye mer. Jeg er virkelig imponert over alt du får til, så jeg lurer bare på: Hvordan finner du tid til alt sammen? 

A: Jeg har et oppstartsselskap innen teknologi, og vi utvikler en helt trådløs enhet som gjør det mulig for personer med nedsatt bevegelighet i armene å bruke mobiltelefoner og datamaskiner. Vi har også en app som hører til, slik at brukeren har full kontroll over innstillingene. 

Vi tar i bruk maskinlæring og kunstig intelligens slik at appen tilpasser seg brukeren. I de fleste apper er det brukeren som må tilpasse seg, og det vil vi endre på. Jeg er også medgrunnlegger av Quirk Labs, der vi skaper et sted, et nettverk og en plattform for nåværende og fremtidige gründere med funksjonsnedsettelse.

Veien til suksess med en funksjonsnedsettelse

A: Da jeg skulle søke som gründer, fantes det aldri en boks jeg passet inn i. Jeg kunne krysse av for kvinnelig grunnlegger, men det var ingen steder å oppgi at jeg har en funksjonsnedsettelse, eller at teknologien jeg utvikler, er for personer med funksjonsnedsettelse. Vi måtte enten velge høyteknologi eller sosialt entreprenørskap, og vi passer ikke inn i noen av de kategoriene. Det er hjelpemiddelteknologi, og vi er ikke et typisk forbrukerprodukt. Disse erfaringene gjorde at jeg virkelig fikk lyst til å skape et sted der gründere med funksjonsnedsettelse, eller de som drømmer om å bli det, kan lære å få virksomheten sin til å vokse og rett og slett stå sammen. Jeg var med i et akseleratorprogram her i Boston, der mange oppstartsselskaper holdt til i ett stort lokale, og det var energien vi fikk fra hverandre, som var så fantastisk.

Vi sitter mer eller mindre i samme båt, vi er gründere som sliter, og vi hjalp hverandre. Det er det miljøet vi ønsker å skape, spesielt for personer med funksjonsnedsettelse.

I: Det høres ut som om du legger til rette for en stor endring, og det synes jeg er fantastisk. Når startet du med alt dette?

A: Det har vært under planlegging en stund, men vi kom skikkelig i gang rett etter at covid-19 slo til, da vi kom inn i et stipendprogram som hjalp oss med å sette i gang prosjektet. Så jeg og noen andre, som er grunnleggerne, prøvde å finne ut hvordan vi skulle gjennomføre ideen.

Først skulle vi bare fokusere på Boston-området, men så tenkte vi: Hvorfor ikke gjøre det globalt? Og så kom Clubhouse, og vi begynte å vokse. Nå har vi rundt 5 000 følgere, og jeg kunne aldri ha forestilt meg at det skulle bli det det er i dag.

Motivasjonen til å bli den du er i dag

I: Du nevnte at du klarte å fokusere da covid-19 kom, og at du fikk gjort så mye. Det synes jeg er ganske interessant, for mange ville kanskje brukt det som et påskudd til bare å vente på at det skulle gå over, og så gå videre med livet.

A: Jeg er avhengig av at andre vekker meg, men jeg får gjort det jeg skal. Pandemien satte også søkelyset på det personer med funksjonsnedsettelse alltid har møtt, for eksempel isolasjon. Nå opplevde alle det samme, og for oss var ikke dette noe nytt – og kanskje forstår man nå hva mange av dem har gått gjennom. Så jeg liker å si at alt har en lys side.

I: Det vi gjør her i Stasism, er å jobbe mot målet vårt, men også å prøve å skape et fellesskap, for jeg tror vi trenger det. Med det sagt ville jeg spørre deg: Hadde du erfaring med teknologi før du startet med det du driver med nå? Og hva tror du vi mangler på dette området?

Å få diagnosen cerebral parese

A: Jeg sluttet å puste under fødselen, og oksygenmangelen førte til en hjerneskade. Det er slik jeg fikk CP. Jeg fikk diagnosen offisielt da jeg var 11 til 12 måneder gammel, etter at foreldrene mine la merke til at jeg ikke gjorde det babyer vanligvis gjør. Det var da det ble slått fast at jeg har CP, og heldigvis kom de i kontakt med en organisasjon som tilbyr hjelp. Der jeg vokste opp, hadde de et senter der alt var samlet under ett tak: logopedi, ergoterapi og sommerleir. Jeg vokste bokstavelig talt opp der de første 17 årene av livet mitt, helt til jeg ble ferdig med videregående – det var mitt andre hjem. Jeg gikk i barnehage der og på sommerleirer, de var som en familie, og jeg hadde fantastiske terapeuter som så potensialet mitt. Jobben deres var å fokusere på hva jeg kunne gjøre, og det var faktisk de som introduserte meg for teknologi da jeg var rundt 7 eller 8 år gammel.

Fra da av var jeg hekta og ville hele tiden prøve og se hva det neste store var, og hvordan jeg kunne gjøre ting bedre.

I: Og det er nettopp det jeg synes er så inspirerende og oppløftende.

A: Etter hvert som jeg ble eldre, handlet samtalene mer om framtiden min, mens det da jeg var barn, stort sett handlet om lek. Da jeg ble eldre, var fokuset mer på hva jeg måtte gjøre for å komme meg videre, begynne å studere og sånne ting. Jeg tror vi var veldig heldige som kom i kontakt med en organisasjon som virkelig er opptatt av å skape endring og hjelpe mennesker. Til slutt forsto jeg at det ikke fantes noen grenser for hva jeg kan få til. 

Terapi gjennom lek

I: Du nevnte at du lærte mer gjennom lek da du var barn, og du nevnte også hester som et terapeutisk verktøy. Siden det vi gjør i Stasism, er terapi gjennom lek på en mye mer motiverende måte for barn og voksne, ville jeg spørre deg: Hva føler du mangler? Er det teknologi som kan hjelpe personer med CP, eller hva er det?

A: CP er et så bredt spekter, og ingen personer er like. Generelt tror jeg det er så mye som kan gjøres for personer med funksjonsnedsettelse. Om noen år kommer jeg til å kunne kjøre bil, og jeg ser for meg at jeg skal bruke enhetene jeg utvikler, til å kjøre. Når det gjelder det dere jobber med, synes jeg det er flott at dere gjør terapi om til spill. Som barn hatet jeg nemlig fysioterapi. Aller mest hatet jeg det når jeg var hjemme og mamma ville holde meg i gang med øvelsene. Og jeg synes det er flott at det finnes flere nivåer man kan nå, for det er en stor motivasjon. Hadde jeg vært barn i dag, ville jeg gjerne prøvd det.

Det har vært en glede å snakke med Adriana, og vi gleder oss til å høre mer om reisen hennes. Hun er et forbilde for mange personer med funksjonsnedsettelse og viser oss at det ikke finnes noen grenser for hva man kan få til. Du finner alle intervjuene våre og flere historier på bloggen vår.

Stasism er en revolusjonerende ny sosial nettplattform med terapeutiske, fysiske videospill laget utelukkende for personer med cerebral parese. Den er den første i sitt slag og byr på en jevn strøm av nye og spennende spill, figurer, funksjoner og mye mer – for en lykkeligere barndom. Oppdag hvordan.